Hundre år er nok

Under følger artikkeldelen av min Elitekurs-søknad, hvor jeg argumenterer for legalisering av narkotiske stoffer. Søknaden ble vraket, blandt annet grunnet manglende drøfting og nyansering. Artikkelen får stå for seg selv. (Artikkelen er lettere redigert).

Det er omlag hundre år siden de første internasjonale forbud mot narkotika ble innført. Siden den gang har enorme ressurser har blitt satt inn i kampen mot produksjon, distribusjon og forbruk av narkotiske stoffer. Likevel har man knapt kommet nærmere noen løsning på problemene, og med et økende antall narkomane, stigende utgifter og voksende kriminalitet, har det på mange måter blitt langt verre. Dessuten har forbudet skapt en rekke nye problemer som på mange måter er verre enn selve misbruket. Det er på tide å konkludere med at forbudslinjen har vært en fiasko.

Det er spesielt tre store problemer som må sees som direkte konsekvenser av forbudet. Den mest åpenbare er den eksplosive veksten i organisert kriminalitet. Bare i Norge er den illegale narkotikaomsetningen regnet å være i milliardklassen. Dog er problemene langt større tilbyderlandene, hvor narkotikabandene mange steder har kommet fullstendig ute av kontroll. I Mexico har hittil rundt seksten tusen mennesker bøtet med livet siden president Felipe Calderon gikk til krig mot narkotikakartellene i 2006. Det er en høy pris for vestlig moralisme.

Utover det moralsk forkastelige ved en slik situasjon, er krigen mot narkotika dyr, og på mange måter noe vi ikke har råd til å geskjeftige oss med. Likefullt er en fungerende krig mot narkotika alt for kostbart til at noe land kan lykkes med det. Nok et nederlag i rekken var når prosjekt Hvit Snø, en planlagt aksjon mot kokain-miljøet i hovedstaden, måtte skrinlegges grunnet manglende ressurser. Uten forbudet kunne disse midlene ha blitt brukt til konstruktive tiltak rettet mot de tunge narkomane, i stedet for å kriminalisere voksne mennesker for ikke-krenkende handlinger.

Forestillingen styresmaktene må kvitte seg med er den om et narkotikafritt samfunn. Selv om undertegnede også skulle ønske dette var realiteten, forblir den håpløst utopisk. Myndighetene vil aldri kunne kvele etterspørselen etter rusmidler, lik som de aldri vil kunne kvele etterspørselen etter alkohol, gambling eller prostitusjon. Den erfaring vi har med forsøk på forbud mot de sistnevnte burde være nok til å få enhver til å forkaste forbudslinjen. Når dette ikke er tilfellet, er min konklusjon at dette handler om moralisme, ikke resultater. For realiteten er at den illegale etterspørsel alltid vil dekkes gjennom mafiaer. Organisert kriminalitet er en uungåelig konsekvens av forbudslinjen. Å tro vi kan ha den ene uten den andre er uendelig naivt.

Det neste hovedproblemet er de konsekvensene forbudet skaper for de narkomane; problemer som ofte er av en langt mere alvorlig karakter enn selve misbruket. Når narkotikaomsetningen forbys og tvinges under jorden, er ikke resultatet kun fremvekst av organisert kriminalitet, men også et langt dårligere tilbud for de narkomane. Salget må finansiere ikke bare produksjonskostnadene, men også kostnadene rundt det ulovlige inntaket og distribusjonen, som stiger i takt med politiets innsats for å stanse smuglingen. Følgelig er gateprisen langt høyere enn innkjøpsprisen. Dette skaper enorme profittmuligheter for mafiaene og bidrar utvilsomt til deres styrkelse, men det gjør det også nærmest umulig å finansiere narkomani. Dette er en viktig årsak til at så mange narkomane ender opp som uteliggere og kriminelle. Videre sliter de narkomane med store helseskader tilknyttet dårlig stoff, skitne nåler og lignende problemer, helseproblemer som ofte overgår de som skyldes selve narkotikumet. Et eksempel på dette er den helsemessige forskjellen på medisinsk cannabis og gate-cannabis, grunnet tilsettelse av mere skadelige stoffer som tobakk. Disse problemene ville ikke eksistere om narkotika ble omsatt i trygge og kontrollerte omgivelser på apotekene.

Dog er, etter mitt syn, det største problemet selve kriminaliseringen av de narkomane. Ikke bare fratas disse retten til å bestemme over sitt eget liv, de fratas også ansvaret for det. I stedet for å betraktes som tenkende individer, sees de på som viljeløse zombier som enten må jages vekk eller stenges inne, avhengig av preferanse. Dette er direkte respektløst mot de narkomane, og det skaper en dehumanisering som stenger dem ute av arbeidslivet og av samfunnet.

Det er ikke undertegnedes intensjon å fremstille legalisering av narkotika som en vidunderkur som på magisk vis vil fjerne alle problemene knyttet til stoffmisbruk. Derimot er påstanden at legalisering vil kunne løse de problemer som kun oppstår som en konsekvens av forbudet, og gi friere hender til å løse de resterende problemene. Rusutfordringene vil flyttes fra den kriminelle sfære til folkehelsesfæren — der den hører hjemme — og de midler som idag brukes på å straffe de narkomane kan istedet brukes på å gjøre livet bedre for dem. Ikke minst vil dette være det beste for de tunge narkomane, som fortjener å behandles som mennesker, ikke som ofre eller skadedyr.

De relevante innvendinger, hovedsaklig at det er svært plausibelt at full legalisering av narkotika vil føre til økt bruk, må anerkjennes. Dog ser ikke undertegnede på bruk av narkotika som et problem per definisjon. En god ruspolitikk bør lete etter konstruktive løsninger på de helsemessige, kriminelle, økonomiske og psykologiske problemer knyttet til misbruk, ikke moralisere over uskyldig bruk av euforiske midler. Albert Einstein sa en gang at definisjon på galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et nytt resultat. Etter hundre års mislykket narkotikapolitikk er det på tide å innse at forbudslinjen ikke fungerer. Det er å legge om kursen. Det er på tide å legalisere narkotika.